Politikkens vanskelige dilemma

Det å være politiker er ofte veldig morsomt, interessant og spennende. Av og til er det vanskelig, og av og til må vi som politikere fatte beslutninger som baserer seg på vanskelige avveininger. Noen ganger fatter vi beslutninger som folk overhode ikke har noen sans for, som de rett og slett er i mot. Hva gjør vi som politikere da? Hvordan klarer vi balansegangen mellom det å fatte ”det ideelle” vedtaket og det å være ombud for folket?
For min egen del så har saken om nytt hurtigbåtanbud mellom Namsos – Rørvik og Leka vært en slik sak.
Vi har vedtak i fylkestinget i Nord-Trøndelag som sier at Nord-Trøndelag fylkeskommune skal redusere CO2-utslippene i egen virksomhet med 50%. Og siden hurtigbåt er et fylkeskommunalt ansvar, hadde vi selvfølgelig et kraftig miljøfokus når ny avtale om drift av hurtigbåt skulle inngås.
Stor var entusiasmen hos flere av oss når resultatet av avtalen ble at dagens hurtigbåt, ”Namdalingen”, skal skiftes ut med en litt mindre, lettere og mer moderne båt med mer miljøvennlige motorer. Nye båt kombinert med å redusere hastigheten til 25 knop, ville redusere klimagassutslippene fra hurtigbåten med over 60 %. Drivstofforbruket skulle da reduseres fra 500 liter diesel i timen til 200. De reduserte CO2-utslippene tilsvarer det samla utslippet fra alle personbilene i Høylandet kommune pr. år! Ulempen var bare det at reisetida fra Leka til Namsos økte med 24 minutter. http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article4473286.ece
Ut i fra et resonnement om at dersom vi skal bekjempe klimaendringene så må vi alle bidra, valgte fylkesrådet i Nord-Trøndelag å gå for denne løsningen.
Vi regnet med at noen ville reagere negativt, men at mange likevel ville akseptere økt reisetid når miljøeffekten var så positiv. Vi så ikke for oss at reaksjonene skulle bli så massivt negative fra befolkningen i Ytre Namdal. http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article4538649.ece
Det er da spørsmålet om ombudsrollen kommer inn. Hva er den riktige avveiningen mellom det som er en riktig beslutning ut fra miljøhensyn og det å ivareta rollen som ombud for folket? Hva er den riktige avveiningen mellom hastighet og miljø?
Jeg må innrømme at jeg er såpass ydmyk i en slik sammenheng at jeg mener vi må diskutere saken en gang til. Hva om vi øker farten på den nye båten med noen få knop og samtidig reduserer liggetid ved anløpene? Det vil kunne gi en løsning hvor reisetida fra Leka til Namsos blir omtrent den samme som i dag. Kanskje er det nok at vi reduserer CO2-utslippene tilsvarende halvparten av personbilene i Høylandet?
De vanskelige dilemmaene dukker opp innimellom – og det finnes ingen fasitsvar for hva som er riktig…

Trafikksikkerhet - fordi det redder menneskeliv!

Årlig drepes det over 250 mennesker i trafikken i Norge og det skades mange tusen, noen blir merket for livet. Dette er et område det har blitt arbeidet godt med over mange år, og risikoen på norske veger er blitt bedre når den sees i sammenheng med antall kjørte kilometer.
Det som er en stor utfordring er at det ikke finnes enkle løsninger i trafikksikkerhetsarbeidet, det er en kombinasjon av mange ting som må virke sammen for at resultatet skal bli best mulig.
Vi kan aldri bygge oss ut av trafikkulykkene. Det virker som om noen mener at bare vi bruker nok penger og bygger nye veger så vil problemene være løst. Så enkelt er dessverre ikke. Det vil aldri bli 4 felt og midtdeler på alle veger i Norge. Dessuten så skjer det dødsulykker også på disse vegene.
Jeg mener vi fortsatt skal satse på sikrere veger. Det behøver ikke bare bety store, nye utbyggingsprosjekt, men at pengen brukes der det har størst trafikksikkerhetseffekt. I Nord-Trøndelag har vi over år hatt en slik prioritering. Noe som har ført til at selv om vi ikke har flommet over av penger til vegbygging, så har pengene blitt brukt fornuftig. Derfor ser vi nå at E 6 mellom Stjørdal og Levanger gradvis blir sikrere og sikrere.
Vi har også prioritert enkeltprosjekter, som RV 769 Lænn – Sørenget fordi det betyr sikrere skoleveg for skolebarna. Og vi har prioritert Nes bru på E 6 i Harran fordi det også vil bedre sikkerheten.
I tillegg til å gjøre noe med vegen så må det satses enda mer på holdningsskapende arbeid i barnehager og skoler. Det er våre valg som trafikant som avgjør hvor sikker trafikken vil være. Derfor er det kjempeviktig at vi har holdninger som gjør oss til tryggere trafikanter, både fotgjengere, syklister og bilførere.
Også mener jeg at innsatsen til politiet bør styrkes enda mer enn det som allerede er gjort. Utrykningspolitiet må absolutt ikke legges ned, slik FrP foreslår. Tvert imot så bør det heller styrkes ytterligere. Det er bevist at det trafikksikkerhetstiltaket som virker aller best på kort sikt er flere politikontroller.
Trafikksikkerhetsarbeid handler om å ha flere tanker i hodet på en gang, om å gjøre de riktige tingene. Og det handler om å ha politisk vilje til å foreta de riktige prioriteringene.
Kombinasjonen av å prioritere vegprosjekter riktig, satse sterkt på holdningsskapende arbeid og ytterligere øke antall trafikkontroller, er en riktig resept.
Trafikksikkerhet må prioriteres – fordi det redder menneskeliv!

Jernbanesatsing på skinner - også i Trøndelag!

Akkurat nå er jeg på seminar på Stjørdal om Meråkerbanen. Det er et seminar der både den norske og svenske samferdselsministeren deltar. Hovedfokus er på elektrifisering av Meråkerbanen for å få på plass det som er "missing link" på jernbanen mellom Stockholm og Oslo over Storlien og Trondheim, den såkalte Atlantbanan.

I tillegg er det stort fokus på Trønderbanen og elektrifisering av denne, slik at vi kan nå målet om å komme ned på 1 times reisetid mellom Trondheim og Steinkjer. Dette vil kunne 3 doble antall passasjerer fra dagens 1 million til 3 millioner.

Jeg har brukt mye tid på å arbeide med disse problemstillingene. Gjennom 8 år som leder av Jernbaneforum Midt-Norge og 4 år som fylkesråd for samferdsel, har jeg vært opptatt av jernbane. Jeg har opplevd at flere rett og slett lo av oss når vi snakket om "Trondheim - Steinkjer 1 time" for 8 - 10 år siden. I dag er det ingen som ler. Trønderbanen får stadig oppgraderinger, vi har startet bygginga av Gevingåsen tunnel - og elektrifisering av denne strekningen står på agendaen i Nasjonal Transportplan for neste periode.

Vi har også hatt fokus på Meråkerbanen. Der har vi allerede oppnådd opprusting av banelegemet. Da må elektrifisering være neste skritt.

Moralen er: langsiktig politisk arbeid lønner seg! Vi har fått en jernbanesatsing i Trøndelag på skinner.

For at dette skal fortsette, for at satsingen ikke skal spore av, så er vi avhengige av fortsatt ha en regjering som satser på bane - og jeg vil på Stortinget for å bidra til at dette skjer.

For folk flest?

FrP fremstiller seg selv som partiet for folk flest. Det har de selvfølgelig lov til å gjøre, men jeg synes oversikten over hvem som gir penger til valgkampen deres viser meget godt hvem det er som i virkeligheten tjener på FrP-politikk.
E24.no opplyser at Rimi-Hagen gir 2 millioner til FrPs valgkamp.
Og i Dagens Næringsliv kan vi lese hele listen over milliardærer som gir penger til samme formål. Der fremkommer det at også Christen Sveaas gir 2 millioner til valgkampen, mens f.eks Øystein Stray Spetalen gir FrP 250.000 kroner.

Etter den seneste debatten om formuesskatten er det neppe tilfeldig at de som vil tjene mest på at FrP vil fjerne denne, er de som også bidrar til partiets valgkamp. Og da stiller jeg spørsmålet: er dette partiet for folk flest?

Jeg mener folk flest er avhengige av at disse rikeste i Norge bidrar til fellesskapet gjennom skatteseddelen - og at de også bør betale skatt av sine formuer. Hele velferdsnorge baserer seg på at vi skal bidra etter økonomisk evne, og disse rikeste har i høy grad økonomisk evne. Dette er solidaritet i praksis - og det er dette som er bra for folk flest!

Folk flest er best tjent med at vi styrker velferdsstaten og fellesskapet, ikke at det svekkes. Bare slik kan vi gi alle like muligheter, uavhengig av kjønn, hudfarge, funksjonsevne eller størrelse på lommeboka. Men det betinger at de med størst lommebok bidrar mest til fellesskapet!

Offshore vindsatsing på Verdal!

Ute i Europa satses det på fornybar energi og i EU-landene skal det bygges rundt 6000 vindmøller til havs de nærmeste årene. Dette er vindmøller som settes opp på 30-40 meters havdyp, på undersetell som festes i havbunnen.

På Verdal har vi Aker Verdal som er gode på å bygge Jackets til oljeindustrien og som har god kompetanse på offshoreinstallasjoner. Dette kan brukes for å utvikle og produsere understell til offshore vindmøller. I Trondhein har vi SINTEF og NTNU - og det nye forskningssenteret for offshore vind, Nowitech. I tillegg finnes det mange bedrifter som arbeider innafor feltet i Trøndelag, alt fra turbinprodusenten Scanwind til mindre bedrifter som arbeider med teknologi knyttet til turbiner og motorer. Vi har energiselskap som satser på vindenergi og regionale støttespillere som stiller opp.

Disse har tilsammen dannet "Den nasjonale vindklyngen".

Med dette som utgangspunkt har vi mange forutsetninger på plass for å kunne lykkes med en satsing i Trøndelag, og på Verdal. For Aker Verdal, som Nord-Trøndelags største industribedrift, vil det være viktig å få flere bein å stå på. Og produksjon av understell til havvindmøller kan bli viktig for bedriften.

Jeg mener dette kan bli et nytt industrieventyr som vil gi verdiskaping og arbeidsplasser i fylket.

Men det trengs noe drahjelp fra myndigheter og virkemiddelapparat. Og det er dette vi jobber med nå. Det viktigste som må på plass er investeringer i infrastruktur, bla. havneanlegg.

Dette arbeider vi nå konkret med å få på plass og har store forventninger om å lykkes.

Vi har tett dialog med næringsdepartementet, SIVA og Innovasjon Norge.

Den norske regjeringen har også store ambisjone på området fornybar energi og vindkraft til havs. Ved å satse i Trøndelag og på Verdal vil vi kunne tilby et utviklingsmiljø som vil hjelpe nasjonale myndigheter å nå sine mål i energipolitikken.